Hvis Blokhus snakker sant om at vitsen hans ikke var rasistisk ment, og vi tar utgangspunkt i Pizzini (1991) og Winick (1976) i (Holmes 2000) sine definisjoner om hva humor er, nemlig at så lenge noe er intendert som humor fra avsenderen, uavhengig av hva utfallet blir, kan vi per definisjon konstatere at Blokhus fortalte en vits, han brukte humor.
Ser vi på studien til Nancy Bell (2009) om mislykket humor, ser vi at Wolde-Mariams og Baquas respons er helt i tråd med responsen som de aller fleste lytterne ga da en gruppe studenter etter kommando fra Bell bevisst avleverte dårlige vitser til venner og familie. Responsen bestod nemlig av aggressive og fiendtlige tilbakemeldinger. Grunnen til at vi blir så sinte er at vi forventer at humor skal være underholdende og morsomt. Når vi får servert en dårlig vits bryter det med forventningene våre, og vi blir oppriktig irritert, noe Madcon-gutta ble.
Dermed har altså hverken Blokhus eller Madcon overreagert eller oppført seg unormalt, de har simpelthen bare vært menneskelige. Om idealet er å ikke være menneskelig er en helt annen diskusjon, men rent humorteoretisk er det altså mulig å forsvare begge parter.
Bibliografi
Bell, N. (2009). Impolite responses to failed humor. Humor in Interaction. N. Norrick and D. Chiaro. Amsterdam, John Benjamins: 143-163.
Holmes, J. (2000). "Politeness, Power and Provocation: How Humour Functions in the Workplace." Discourse Studies 2(2): 159-185.
