Hva hvis jeg skriver et eventyr i bloggen min? Hvilken sjanger er den teksten da? Endrer en tekst sjanger etter hvilken kontekst jeg setter den inn i? Kan vi si det samme om kunst? Samtidskunst kan for mange virke rart og uforståelig. Se gjerne på bildet, der står det tre Mac’er på noen søyler. Siden de står slik på en samtidskunstutstilling, så skjønner de fleste at dette må være en form for kunst. Men hvis vi hadde gått inn i en databutikk og sett akkurat det samme, ville vi da ha skjønt at vi var vitne til et kunstverk? Konteksten er avgjørende, og slik jeg ser det, er sjangeren en slags kontekst for teksten, og det fysiske rundt teksten, den ytre konteksten, avgjørende for sjangeren.
Dermed ser vi gjerne først på hvor en tekst står. Er det i et blad, på en lapp, eller i en bok. Så ser vi gjerne på overskriften, hvis det er noe overskrift, og når vi begynner å lese teksten, leter vi gjerne etter noe ”kjent” som kan gi oss et hint om hvilken type tekst dette er.
Men vi som skrivere og talere velger alltid en sjanger når vi skal uttrykke oss (med mindre sjangeren er gitt, som i en oppgave). Og det kan virke som om dette valget kommer av seg selv, men ”valget av sjanger er et pragmatisk, situasjonsbundet valg” (Vagle et.al. 1995:271). Valget av sjangerer kommer altså an på hva vi vil uttrykke, og hvordan. Eventuelt kan vi snu på det, og si at ”når vi har valgt en sjanger, har man også til en viss grad valgt hva man vil uttrykke og hvordan man vil uttrykke dette” (Vagle et.al 1995:271). Valget er situasjonsavhengig (Vagle et.al. 1995:271), og det sier seg selv at vi er nødt til å ringe til hverandre hvis vi befinner oss på to vidt forskjellige steder og samtidig har behov for å snakke med hverandre. Dermed har vi valgt en sjanger; en privat telefonsamtale. Dette er en sjanger som de fleste kjenner godt til, og vi kan si at en privat telefonsamtale har et sjangerskjema fordi en slik samtale som oftest følger et fast mønster (Vagle et.al 1995:271 og Svennevig 2001:239). Vi forventer i en telefonsamtale, iallfall gutter;) at det er en grunn for at den ene ringer den andre. Og etter litt småprat blir denne grunnen eller intensjonen tatt opp, og forhåpentligvis blir det en slags løsning eller avtale mellom de to. Så kommer det en liten avslutningssekvens hvor vi prøver å bevare hverandres ansikter, før vi legger på (Vagle et.al 1995:271-272). Men hva hvis jeg hadde ringt til deg, og det første jeg gjorde var å lese et dikt for deg? Hva ville ha skjedd med sjangeren ”privat telefonsamtale” da, eller med sjangeren ”dikt”? Jeg tror mange ikke hadde skjønt at deg jeg sa var et dikt, og det av den enkle grunn at ”sjangeren avgrenser betydningspotensialet i teksten” (Vagle 1995:272). Vi forventer nemlig ikke at den som ringer skal lese opp et dikt. Og forfatteren har sannsynligvis ikke intendert at diktet skulle bli lest gjennom en telefon heller. I så tilfelle ville kanskje forfatteren ha valgt en annen sjanger.
Jeg konkluderer med denne teksten, hvis sjanger jeg ikke helt forstår meg på, at sjangere forenkler veldig mye for oss. Jeg er enig med Vagle som sier at det ikke vil være mulig å definere og lage en endelig liste over alle sjangere som fins (Vagle et.al. 1995:275). Som mange har sagt tidligere i sine diskusjoner, og referert til Bazermann, har brevet vært opphav til mange av dagens sjangere. Jeg tror i tillegg Internett har vært opphav til ganske mange også. Se bare på denne teksten. Den er litt saklig, litt muntlig og ville sannsynligvis ikke bli sett andre steder enn nettopp her; i min fagblogg...
Hurra for blogg som egen sjanger!
