Ny bladbunad! (Overskriften kan virke noe misvisende)

Først og fremst; bladbunad er altså et avløserord for det engelske ordet layout. Som verner av det norske språket, velger jeg derfor det mye finere og mer forståelige ordet "bladbunad", og anbefaler alle å benytte seg av det.

Poenget er altså at jeg håper at vevloggen vil se bedre ut, og på den måten virke mer innbydende til å lese, enn slik den så ut tildligere. Hva design har med kommunikasjon å gjøre, er for omfattende til å diskutere denne førjulskvelden.

Forøvrig vil jeg anbefale alle, egentlig, å bruke denne siden for alt det er verdt!

Kommunikasjonssvikt

For et paradoks. Min egen fagblogg om kommunikasjon kommuniserer nesten ikke lenger. Det er for gale. Men nå kommuniserer den endelig litt. Det var jammen på tide!

Sommerkommunikasjon

Nå er det en stund siden siste blogg, derfor blogger jeg litt nå. Har fått sommerjobb som promotør for en stor veldedighetsorganisasjon, og i den anledning må jeg kommuniserer ganske mye hver dag til mennesker jeg ikke kjenner. Det er interessant å prøve å vinne tillit til fremmede mennesker på noen minutter, men det går ofte lettere enn en skulle tro. En lenger utredelse av kommunikasjon mellom fremmede vil kanskje komme.. Men nå er det snart natt. Så god natt!

Eksamen

Yess, da er det eksamen imorgen. Det eneste som må gjøres idag er å kjøpe sjokolade, og å skrive jukselapp. Tenker jeg skal risse kap. 3 fra "Tilnærminger til tekst" inn i brunosten. Det må fungere bra. Ønsker alle lykke til!

Sjanger

Hva hvis jeg skriver et eventyr i bloggen min? Hvilken sjanger er den teksten da? Endrer en tekst sjanger etter hvilken kontekst jeg setter den inn i? Kan vi si det samme om kunst? Samtidskunst kan for mange virke rart og uforståelig. Se gjerne på bildet, der står det tre Mac’er på noen søyler. Siden de står slik på en samtidskunstutstilling, så skjønner de fleste at dette må være en form for kunst. Men hvis vi hadde gått inn i en databutikk og sett akkurat det samme, ville vi da ha skjønt at vi var vitne til et kunstverk? Konteksten er avgjørende, og slik jeg ser det, er sjangeren en slags kontekst for teksten, og det fysiske rundt teksten, den ytre konteksten, avgjørende for sjangeren.

Dermed ser vi gjerne først på hvor en tekst står. Er det i et blad, på en lapp, eller i en bok. Så ser vi gjerne på overskriften, hvis det er noe overskrift, og når vi begynner å lese teksten, leter vi gjerne etter noe ”kjent” som kan gi oss et hint om hvilken type tekst dette er.

Men vi som skrivere og talere velger alltid en sjanger når vi skal uttrykke oss (med mindre sjangeren er gitt, som i en oppgave). Og det kan virke som om dette valget kommer av seg selv, men ”valget av sjanger er et pragmatisk, situasjonsbundet valg” (Vagle et.al. 1995:271). Valget av sjangerer kommer altså an på hva vi vil uttrykke, og hvordan. Eventuelt kan vi snu på det, og si at ”når vi har valgt en sjanger, har man også til en viss grad valgt hva man vil uttrykke og hvordan man vil uttrykke dette” (Vagle et.al 1995:271). Valget er situasjonsavhengig (Vagle et.al. 1995:271), og det sier seg selv at vi er nødt til å ringe til hverandre hvis vi befinner oss på to vidt forskjellige steder og samtidig har behov for å snakke med hverandre. Dermed har vi valgt en sjanger; en privat telefonsamtale. Dette er en sjanger som de fleste kjenner godt til, og vi kan si at en privat telefonsamtale har et sjangerskjema fordi en slik samtale som oftest følger et fast mønster (Vagle et.al 1995:271 og Svennevig 2001:239). Vi forventer i en telefonsamtale, iallfall gutter;) at det er en grunn for at den ene ringer den andre. Og etter litt småprat blir denne grunnen eller intensjonen tatt opp, og forhåpentligvis blir det en slags løsning eller avtale mellom de to. Så kommer det en liten avslutningssekvens hvor vi prøver å bevare hverandres ansikter, før vi legger på (Vagle et.al 1995:271-272). Men hva hvis jeg hadde ringt til deg, og det første jeg gjorde var å lese et dikt for deg? Hva ville ha skjedd med sjangeren ”privat telefonsamtale” da, eller med sjangeren ”dikt”? Jeg tror mange ikke hadde skjønt at deg jeg sa var et dikt, og det av den enkle grunn at ”sjangeren avgrenser betydningspotensialet i teksten” (Vagle 1995:272). Vi forventer nemlig ikke at den som ringer skal lese opp et dikt. Og forfatteren har sannsynligvis ikke intendert at diktet skulle bli lest gjennom en telefon heller. I så tilfelle ville kanskje forfatteren ha valgt en annen sjanger.

Jeg konkluderer med denne teksten, hvis sjanger jeg ikke helt forstår meg på, at sjangere forenkler veldig mye for oss. Jeg er enig med Vagle som sier at det ikke vil være mulig å definere og lage en endelig liste over alle sjangere som fins (Vagle et.al. 1995:275). Som mange har sagt tidligere i sine diskusjoner, og referert til Bazermann, har brevet vært opphav til mange av dagens sjangere. Jeg tror i tillegg Internett har vært opphav til ganske mange også. Se bare på denne teksten. Den er litt saklig, litt muntlig og ville sannsynligvis ikke bli sett andre steder enn nettopp her; i min fagblogg...

Hurra for blogg som egen sjanger!

Fy Dagfinn! Fy!

Nå er det jammen lenge siden jeg har vært aktiv her inne på bloggeloggen min. Det er ikke bra. Til mitt forsvar har jeg bare å si; "fysj! jeg tar det på min kappe! Har vært litt opptatt på det mentale plan for tiden".

Men nå er det sus i serken, knall i padden, og trykk i kartongen; og snart kommer et helt nytt innlegg om sjanger!

Godt å være tilbake her!

Med lystbetont kameratslig hilsen fra
-dagfinn-

En rask og uformell analyse av teksten "Hva er det hun sier?"

På bakgrunn av det vi har gjennomgått i timene på AVS 1112, skal jeg nå analysere teksten ”Hva er det hun sier?" av frilansjournalisten Sture Skoglund.

Overskriften er som sagt ”Hva er det hun sier?”. ”Hun” i denne overskriften kan refereres til mange kvinner, eller en enkeltperson. Det kommer frem i teksten at ”hun” er den stereotypiske kvinnen sett fra forfatterens oppfatning av menns generelle syn på kvinner. Forøvrig burde overskriften vært endret til "Hva er det hun mener?", siden det er det implisitte forfatteren sikkert er ute etter.

Den neste setningen, ingressen, utdyper hva teksten handler om, nemlig hvordan kvinner kommuniserer, og hvordan menn skal kunne knekke kommunikasjonskoden deres. Overskriften henvender seg til leseren ved at den stiller et spørsmål som fanger vår oppmerksomhet, og som vi søker et svar på. Det er absolutt en fordel at overskriften motiverer oss til å lese resten av teksten. Ingressen forteller hva vi kan lære, og at vi kan ”knekke koden”, noe som virker veldig
Interessant fordi ordet ”kode” assosieres til andre spennende ting, for eksempel filmer vi har sett, eller liknende.

Teksten som helhet fungerer som en konstativ tekst. Det vil si at teksten påstår og
informerer om noe. Om det er sant, betyr ikke så mye, så lenge teksten fremstår som
oppriktig. Likevel kan vi til en viss grad si at teksten også er ekspressiv. Vi får nemlig en fornemmelse av at forfatteren gir uttrykk for en følelse, og ikke bare at det er en informativ tekst. I tillegg kan vi se at forfatteren er oppgitt over det han kaller kvinners kommunikasjonsevner, og det kan kanskje tenkes at forfatteren nettopp har hatt en krangel eller misforståelse med en kvinne, og i et forsøk på å lette
på trykket har han skrevet en tekst der han generaliserer, kritiserer og, til dels,
latterliggjør kvinners kommunikasjonsegenskaper. Det kan selvsagt også hende at det er en ironisk tekst som egentlig latterliggjør mannen, og ikke kvinnen. Om vi hadde visst mer om konteksten, altså hvor og når teksten ble publisert, og gjerne litt om forfatterens politiske standpunkt, og tidligere publiseringer, kunne vi kanskje ha funnet ut av det.

”Hun” som vi møter i overskriften blir gjennom teksten stort sett referert til som ”kvinnen”. Dette gjør nok forfatteren bevisst for å skape en distanse mellom kvinnen og mannen for å få frem de påståtte forskjellene. Når forfatteren sier ”vi”, kommer det frem at han antar at de fleste leserne er nettopp menn.

I det hele tatt er dette en tekst som, ved hjelp av påstander og ”frekke” formuleringer og referanser, prøver og peke på forskjellene mellom gutter og jenter, kvinner og menn, uten nevneverdig suksess.

Litt om det å holde kontakten gjennom chat og blogg.

Jeg har prøvd å tenke litt på hvordan det funker å holde kontakten gjennom blogging og chatting, og tildels e-post. Jeg sitter nemlig med den følelsen av at når jeg har snakket med en venn på f.eks. MSN, og jeg møter samme person etter en stund, så hender det ofte at vi tar opp samme tema som vi snakket om tidligere på MSN. Dette tror jeg vi gjør for å få en bekreftelse på at "ja, vi snakket sammen isted, og jeg fikk med meg hva du sa", men jeg kunne jo ikke være helt sikker på at det var deg jeg snakket med, og at du fikk med deg alt jeg sa.

Kanskje kan det ha noe med fontene å gjøre? For vi ser jo ikke det personen sier, vi ser jo bare noen bokstaver -upersonlige bokstaver. Mottar jeg et brev eller kort som er skrevet for hånd, føler jeg at avsenderen forteller mer, enn hvis det samme brevet hadde kommet inn på innboksen på mailen min. Håndskriften sier ganske mye, syns jeg. Vi må lage et program hvor vi kan programere våre helt unike bokstaver, slik at personligheten vår blir ivaretatt selv når vi skriver på en maskin, og ordene våre blir sent rundt Tellus. Hurra. Det er løsningen på alt! (nesten)

Hm, mye å tenke på. Bare til å ta påskeferien på forskudd!

Chatteresultatet!

Nå har vi chattet sammen gjennom programmet MSN. Alle deltakerne satt i det samme rommet, ved hver sin datamaskin, og chattingen var planlagt på forhånd. Emnet var tildels planlagt, men ingenting av det som ble sagt, var direkte planlagt (tror jeg).

Vi skulle hovedsaklig prate om fag-relaterte emner, og gjorde til en viss grad det. Likvel ble det noen digresjoner, og vi mistet til tider litt tråden. Alle deltakerne var samlet i samme samtalerom. Her kunne alle si det de ville, til enhver tid. Endel av ytringene ble ikke kommentert, men jeg antar at de aller fleste ble lest, og det meste som ble sagt eller spurt om, fikk et svar eller lignende.

MSN-messenger har endel muligheter til å sette inn symboler av diverse slag. Disse ble hyppig brukt av de aller fleste. Dette er symboler som smilefjes og lignende. Det er også mulig på MSN å se hvem som holder på å skrive en replikk til samtalerommet. Dermed kan man også se om de som holder på å skrive inn noe, velger å legge det frem, eller om de ombestemmer seg, og kanskje velger å skrive ytringen om. Når man først har trykket "ENTER", er det ingen vei tilbake. Og det kan jo være litt kjipt hvis man har skrevet noe "ukorrekt og uheldig". Det ble unde chattingen ikke publisert noe veldig vulgært noe, og det kan jo være fordi vi er mennesker som vurderer det vi skriver, før vi legger det ut.

Jeg forventet meg et endeløst kaos i samtalerommet, men det fungerte jo ganske greit. Det var litt dominas i chattingen, men det skal jo alltid være litt dominans, ellers er det ikke noe moro.

I det hele tatt var det interessant og spennende å chatte.

Hva trenger en tsjætt for å være en tsjætt?

Hva må til for at en samtale skal kunne kalles en chat?

Det er jo mange måter vi kan kommunisere på. Vi kan bruke taleapparatet vårt og lage lyder til hverandre som vi forstår, vi kan bruke tegn, vi kan tegne, og vi kan sende røyksignaler. I tillegg kan vi altså, i denne moderne tid, også skrive til hverandre over det store Internettet. Dette kalles chat.

Som regel foregår en chat i et "rom". Et såkalt chatterom. Det finnes mange slike "rom" på i/på Internett, og på mange av de trenger en ikke være medlem av noe, registrert noe sted eller lignende. MSN-Messenger er et program hvor man ved hjelp av en e-postadresse registrer seg, og legger så til venner ved å skrive inn deres adresse. Hvis innehaveren av den adressen du legger til MSN-Messenger godtar at du har lagt han/hun til, ja da kan dere snakke, eller rettere sagt chatte med hverandre til alle døgnets tider.

Samtalen foregår i sanntid. Derfor må de som vil snakke sammen være pålogget samtidig. Ellers blir det ingen chat. Man kan jo maile, men det er ikke det samme. Nå skal jeg chatte. Kanskje jeg lærer litt av det, da skal jeg komme tilbake med enda mer spennende fakta!

Hurra!

Chat og øving

Imorgen skal vi chatte om fag. Det blir interessant. Jeg må i den sammenhengen komme frem til et fag-relatert spørsmål som vi kan diskutere i chatten. Lurer på hva det kan være.. I mellomtiden er det lurt å spise sjokolade.

Hvorfor blogg?

Blogg kommer fra web-logg. Når vi tar vekk de to første bokstavene; "w" og "e", står vi igjen med fem bokstaver, men to av de er like; "b", "l", "o" og "g". Så nå vet du hvorfor vi sier blogg, og ikke noe annet. Værsågod!

Uutuus!

Lyst på nyheter fra vestlandet? Trykk her da din nysgjerrigper!