140 tegn

Nok en knott mistet jobben sin, iallfall et jobbtilbud, etter å ha fortastet seg på Internett. Jeg har tidligere blogget om karen fra Fredrikstad som ble sparket etter å ha blogget om sjefen sin. Og theconnor, som han kaller seg på twitter, leste tydeligvis ikke blogginnlegget mitt som implisitt advarer mot å si for mye om jobben eller sjefen sin på Internett.

Nå har ikke theconnor sagt så mye stygt om noen, bortsett fra at han nok kom til å hate den nye jobben sin, men da en ansatt, Tim, i selskapet som hadde gitt theconnor jobbtilbudet kom over kvitringen hans, truet Tim theconnor med å bringe budskapet videre, noe som nok hadde ført til ett jobbtilbud mindre for theconnors del.

Hva lærer vi av dette? Jo, at 140 tegn er nok til å miste jobben. Det interessante er hvordan man kan få en jobb på 140 tegn. Det vil jeg vite! Men ikke nå. Nå skal det skrives semesteroppgave -på 140 tegn (pluss minus).

(les mer her)

Mote og skjønnhet!

Ja, nå tenker jeg du fikk lyst til å lese mer og at antall lesere spratt i været.

Dette har jeg nemlig lært av Isabella "Blondinbella" Löwengrip som etter oppstarten med en blogg for fire år siden nå har mange hundre tusen lesere i uken, og attpåtil er bloggen blitt verdsatt til 5 millioner svenske kroner. Det er jo ikke mer enn ca. 1 200 norske kroner, men denne bloggen her er til sammenligning verdt mye mindre. Ja, kanskje ingen kroner, iallfall ingen svenske kroner, men underholdningsverdien er nokså høy, for ikke snakke om all kunnskapen man får ut av å lese disse ordene, så noe er denne definitivt verdt.

- Skal man tjene penger på en blogg, må den være kommersiell. Man må skrive om det målgruppa med kjøpekraft interesserer seg for, og det er mote og skjønnhet.

I følge Isabella da. Hun begynte å skrive om politikk, men ville få flere lesere og begynte derfor å taste inn ord som mote og skjønnhet, og dermed var det gjort. Men jeg har jo ikke tenkt å tjene penger på denne bloggen her, så jeg kommer nok neppe til å skrive så mye om fashion selv om det er ganske kjekt. Med mindre det kommer noen klær som kan snakke, da kommer jeg til å blogge til krampen tar meg.

Skjønt, klær snakker jo. Kjenner jeg egentlig er tilbøyelig til å blogge om moter og hvilke signaler man sender ut, og hvordan klær er med på å bygge selvbilde og hvordan man bruker klær til å få andre til å tro noe om en selv.

Ajaj... jeg tror det kommer en oppfølger... Følg med!

Slutt på moromailen

Skjønt, ikke alle syns det er morsomt å motta eller sende epost-meldinger som ikke er nøye gjennomtenkte. Jeg syns en mail som er sendt i druerus kan være ganske underholdende, men for den som sender mailen er det nok ikke fullt like gøy dagen derpå.

Det samme gjelder beskjeder som er tiltenkt andre enn dem som mottar mailen. Da skulle man ønske man hadde en angre-knapp på mailprogrammet som fjernet hele problemet.

Det har Gmail gjort noe med! Når man nå sender en mail fra Gmail får man 5 sekunder på seg til å tenke gjennom om man egentlig vil sende denne mailen, og om man sender den til den rette mottakeren. Ser du plutselig at du sender en dristig mail til helt feil person, så kan du altså avbryte operasjonen og spare deg selv og andre for en potensiell fadese.

Kommer du hjem fra en snurr med druedampen godt etablert i hodet og finner ut at nå er riktig tidspunkt for å fortelle verden hva du syns om naboen din, så har Gmail også en alkohollås. Før du får sende mailen må du nemlig svare på noen regnestykker med en tidsfrist. Har du nytt litt for mange glass med livlige leskedråper klarer du kanskje ikke å stable på beina friske og raske hjerneceller som kan bistå i løsningen av multiplikasjonstabellens mange mystiske krumspring.

Dermed har Gmail muligens spart deg for litt fylleangst. Men fylleangsten er vel uansett mer enn nok tilstede når man omsider våkner, så det er ikke sikkert at den lille mailen er det man vrir seg mest for i sengen når dagen etter hvert når bevisstheten din og nattens eskapader sakte, men sikkert dukker opp, en etter en...

Men takk for at du prøver å hjelpe Gmail!

kilde: dagbladet

Et søtt farvel

Ikke for min del, men for Neil Berrett som ville slutte i jobben sin.

Noen beskjeder er vanskelige å kommunisere. Å skulle si opp jobben kan være en slik beskjed. Det kan fort bli en ansiktstruende affære både for arbeidsgiveren og -takeren. Men hvis man kommer dit hen at man simpelthen må få sagt det, men ikke vet helt hvordan, kan Neils kakekommunikasjon være tingen.

Neil skrev nemlig hele oppsigelsen på toppen av kaken med grønn kakefont, og kaken ble i følge Neil godt mottatt.

Har du derfor noe du ikke helt vet hvordan du skal formidle, skriv det på en kake! Da slipper du ansiktstruende situasjoner hvor ditt selvbilde står i fare for å gå i (kake)stykker...

(les mer på dagbladet)
(Bilde: siden jeg ble litt usikker på opphavsrett og den (kake)biten, valgte jeg å tegne av :)

Ytring vedrørende gjeldene anliggende

Eventuelt "en kommentar til saken".

Saken er nemlig den at ord kan bli dyre. Veldig dyre. 300 millioner kroner i året anslår regjeringen at vanskelige ord i skriv og søknader fra staten koster samfunnet. Regnestykket er slik: hver eneste voksne nordmann (multiplisert med) en halvtime ekstra på å forstå tekster fra det offentlige = 300 millioner NOK + endel frustrasjon :)

Hurra for fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys som har tatt initiativet (jeg tror det er hun som har tatt det) til å lansere en hjelp. Klarspråk.no skal nemlig oppklare vanskelige skriv. Om det oppklarer vanskelige ministerstillingsbeskrivelser er uklart.

Jeg skjønner frustrasjonen til dem som ikke forstår noenting av det som står i lovverket eller i skriv fra offentlige etater. Men jeg har også forståelse for dem som utformer tekstene. Når lovverk og regler trår til i en situasjon, for eksempel ved påbygg av et hus, er det helt essensielt at det kommer klart frem hvor en lov gjelder, og hva den er avgrenset til. Derfor blir skriveren ofte nødt til å benytte seg av et presist språk. Og et presist språk, spør du meg, er ofte ord som ikke har så mange konnotasjoner.

Ta ordet "hytte". For mange betyr dette et bittelite rødmalt hus, gjerne uten strøm og innlagt vann, med bare en liten pipe hvor koselig røyk kommer ut. For andre kan ordet hytte bety et rekreasjonssted hvor man kan slappe av i boblebad mens en dårlig actionkomedie snurrer på flatskjermen i taket over. Hva hadde skjedd om en fredelig liten øy åpnet for hyttebygging? "Velkommen hit, her kan dere bygge en hytte". Øybeboerne forventet kanskje en bitteliten rødmalt hytte, men fikk et palass i stedet fordi tanken om hva en hytte er ikke samsvarte med dem som fikk lyst til å bygge en "hytte" der.

Derfor ser ofte tekster fra det offentlige slik ut:

"Frykter arvingene at gjelden kan være større enn verdien av avdødes formue, kan det begjæres at skifteretten utsteder preklusivt proklama før arvingen og/eller verger overtar gjeldsansvaret."

Hvor mange ulike konnotasjoner er knyttet til preklusivt proklama?! Jeg bare spør ;)

Samtidig er det jo ingen grunn til å komplisere ting unødig :)


(Video fra http://www.sprakrad.no/Klarsprak/Starthjelp/Vaer-klar/Minifilm/)

Favreauittaleren

Jeg tar ikke bloggen til nye høyder med overskriften, men jeg fanger to interessante mennesker i ett ord. Alles favorittaler President Obama og han som står bak talene, Jon Favreau.

Favs har iallfall skrevet noen av talene. Og det i en alder av bare 27 år. Noe som er ungt for å være sjefstaleskriver i det Hvite hus. Men for å bringe Favs ned på jorden igjen, så er han ikke den yngste som har hatt den stillingen. James Fallows var nemlig to måneder yngre da han hadde samme stilling, men da for Jimmy Carter, så det så, Jon Favreau! En slående likhet er imidlertid initialene deres, men å begynne å spekulere om det har noe med jobbene deres å gjøre, er nok foreløpig litt tynt. Til det trengs mer informasjon.

Dette innlegget skal ikke handle om initialer, men om ordets og formidlingsevnens makt. Jon har uten tvil en skarp penn, og Barack er flink til å få hvert ord til å bli det viktigste i hver eneste setning. Og hvordan pakker de budskapet sitt inn? I en historie, med en begynnelse og med en slutt. Det er oppskriften.

Har du derfor en temmelig dårlig nyhet du skal fortelle, eller kanskje det stikk motsatte, sett alt du skal si i en kontekst. Det gjør du enklest ved å først forklare litt om settingen rundt det som skjedde og hvordan du kom opp i den situasjonen du gjorde. For eksempel; la oss si du har bulket bilen til din mor. Begynn gjerne med å si at det var en overraskende kald dag for å være i mars. Så fortsetter du med at du skulle hente din søster på flyplassen. Og sleng gjerne på noen godord om hvor mye du gledet deg til å se henne igjen. Så forklarer du fort og galt hvordan bilen ikke ville svinge, men gled elegant inn i et gjærde, og avslutter med "jeg prøvde å hoppe av i svingen, men fikk det ikke til, sa brura!". Da har du etter Obama og Favs' regler fortalt en god historie, og derfor en god tale.

Bonus:
Ingen slipper unna Facebook! Favs rotet det til for seg selv da han fikk et bilde av seg lagt ut på Facebook der han holder på pappuppen til pappfigur-Hillary Clinton —a bit of clowning for which he quickly apologized, som chicagotribune.com skriver. Jeg syns det bare er moro!

Husk: Kontekstualiser, sleng på noen godord og avslutt med sa brura! Omtrent altså...

(les mer om saken på dagbladet og på chicagotribune)
(bilde fra www.picapp.com)

- IcePod -

Dette må bare kommenteres. Ikke handler det direkte om kommunikasjon, og ei heller om mangel på sådan, men det handler om hvordan et produkt kan få andre produkter til å selge... også handler det om en iskald forretningsidé (beklager vg-formuleringen); hva om vi lager en is formet som en iPod og kaller den for IcePod?!

Men kommer Hennig til å selge flere is på grunn av iPod, eller kommer Steve til å selge flere iPods på grunn av IcePod?

Det aner jeg ikke, men kommer foreldre til å få et evig mas og tjas om både is og iPod i sommer? Jupp! Og kommer jeg til å kjøpe denne isen? Garantert!

Men! Den isen jeg gleder meg mest til er Sandwich med pistasjsmak, jess!

(bilde fra db.no)

Sjefen min er en fjott...

...kunne jeg ikke har skrevet her i bloggen min om jeg hadde en sjef. Nå har jeg ingen sjef siden jeg studerer og er etter sigende min egen herre. Men tanken på at en fremtidig sjef leser bloggen min er interessant. Det gjelder bare å få gode bloggevaner med en gang. For hvis ikke kan det gå som med vår bloggkollega fra Fredrikstad. Han fikk nemlig sparken på dagen etter et herlig frekt blogginnlegg om sjefen sin.

Men herlighet. Selv med kun et snev av kritisk sans bør man forstå at å skrive at sjefen sin ikke kan annet enn å drive hor, muligens kan oppfattes som litt nedverdigende for sjefen. Dog syns jeg det var voldsomt å sparke bloggeren. For hvor viktig er egentlig en blogg? Hvor seriøst er egentlig det som står i en blogg? Hvor mye slagkraft har denne bloggen?

Det er bare én måte å finne det ut på:

"Minde Sjokolade, jeg befaler: gi meg gratis sjokolade i hele påsken!"